Fordelen med å ikke være anonym
Dagbladet har i dag en sak om en anonym mann fra Fredrikstad som hadde blogget om sin sjef. Etter litt om og men endte dette opp med at han fikk sparken da det var lett å skjønne hvem det dreide seg om for venner, bekjente og kunder selv om postene i utgangspunktet var anonymiserte.
Jeg har vært online i ca 13 år nå. Jeg kjøpte min første PC når jeg var 14. Fikk låne penger av pappa og gikk med avisen for å betale ned. Jeg har vel vært gjennom alle stadiene man kan gå gjennom. Been there, done that. Fått min porsjon sjelelige sår av bilder og filmer man aldri skulle sett og kranglet med anonyme folk på internett. Denne lille stripen illustrerer en vanlig effekt av dette fenomenet.
De siste årene har jeg mer og mer gått inn for å spille med åpne kort, seile under riktig flagg, ikke finne på noe fancy kallenavn på et forum. Dette har jo selvfølgelig sin porsjon ulemper, men jeg vil påstå at det er veldig mye enklere å unngå fellene som innbilt anonymitet legger opp til. Når man skriver et innlegg på et forum, eller en blogg som dette, under fullt navn tenker man seg om. Jeg kan ikke si det bedre enn VamPus sa det i saken;
- Ikke skriv ting som du ikke ville sagt til vedkommende selv, ansikt til ansikt. Skriv som om din verste fiende leser det - alt kan bli brukt mot deg.
Jeg vil anbefalle folk flest denne mentaliteten uansett. Anonymiteten er ikke alltid så kraftig som man kanskje tror. Og hvor mye hyggelig har du egentlig å si til noen om du ikke kan stå inne for det i ettertid?
Husker ikke helt hvor jeg leste dette, var sikkert vesentlig mindre akademisk enn jeg skulle ønske, men jeg føler det passer inn litt på siden av denne diskusjonen;
Folk flest hører ikke etter når andre snakker, de venter bare på sin tur til å snakke.
Så, var dette innlegget noe bedre enn den ekstreme mengden vilkårlig støy på internett? Neppe. Men jeg fikk noe å gjøre en rolig lørdags morgen. Det er av og til nok.
Internett – Friend or Foe ?
Beklager blandingen av norsk og engelsk i tittel, men det får så være.
Jan Omdahl har i dag en glimmrende kommentar om hva som holder på å skje. "De store slemme" har de siste årene forsøkt å skremme oss fra fildeling. Dette har de gjort gjennom søksmål, anmeldelser og ikke minst en hel bråte ekstremt irriterende filmsnutter før filmer på kjøpt medium eller kino (ironien er jo selvfølgelig at man her plager de som nettopp har gjort hva man ønsker; nemlig å betale for produktet de ønsker å beskytte).
Uansett.
Nå begynner vi å se effekten av lobbyvirksomheten til disse organisasjonene og interessentene. De blir snart sidestillt med rettsvesenet når det gjelder å finne ut av hvem som er bak en, opp til nå, relativt anonym IP adresse. Dette er problematisk på så mange, mange måter. Les for all del kommentaren til Jan. Sett deg inn i saken. Følg med på hva som skjer.
De fleste av oss ser på internett i dag som et medie nesten uten grenser, på godt og vondt. Vi har informasjonsflyt gjennom ellers tett kontrollerte diktaturer. Vi vet hva som skjer. Vi tror vertfall vi vet det. Uansett tilfelle er dette for det aller meste en god ting. Du mener nok det, jeg mener det og jeg vil tro naboen din også har en relativt god følelse for internett. Internett har åpnet for distribusjonsmodeller som helt fjerner det fysiske (og logistisk plagsomme) mediet ved salg av film, musikk og til en viss grad bøker (men siden jeg elsker å lese og er født opp på papirbøker er jeg ikke så stor på den bølgen enda). De som ikke vil betale har innsett dette for lenge siden. Det har også plate og filmbransjen, men de ønsker ikke å omfavne mulighetene.
Mens vi nok for det meste ser på internett som en 'friend' ser de på internett, og alle på det, som sine 'foes' (jeg måtte spille tilbake på tittelen min før eller siden - sorry).
Hvor skal dette ende? Hva vil skje? Vil det være alvorlig? Vil de klare å "stjele" internettet vårt ?
Jeg tror ikke det. Ikke nå. Det er for sent. Kanskje for 10 år siden. Men vi må like fullt være våkne. Passe på.
Og bransjene ("de store slemme") må innse at folkene de jakter på via piratjegerfirmaene veldig, veldig ofte er de samme som akkurat har vært i butikken for å handle seg en CD, en BluRay eller en bok. Det er ikke to separate verdner lenger.
Film: Role Models
Så denne i kveld. Mer eller mindre velkjente Seann William Scott og Paul Rudd spiller i denne komedien.
Hadde en del artige scener, små drittunger med attitude, litt kvinnelig nakenhet og selvfølgelig en feelgood slutt (jeg anser ikke dette som en spoiler da det er relativt obvious hvor denne sjangeren går). Om du har angst for Live Roleplay (noe jeg ikke er noen stor fan av..) er det også en del kleine scener i filmen.
Ellers kan filmen by på godbiter som:
Gayle Sweeny: You know what I used to have for breakfast? Cocaine. Know what I had for lunch? Cocaine.
Wheeler: What did you have for dinner?
Danny: Was it cocaine?
Dette er vel strengt tatt en helt normal komedie av American Pie modellen men med hakket mindre nakenhet og åpenbar sex selv om det jo selvfølgelig er litt slikt her også. Verdt å se? Ja, hvorfor ikke. Finnes utrolig mye verre filmer der ute.
Et par artige spennende meningsløse fakta:
- KISS pinball maskinen han har er relativt sjelden og dyr. Ikke fordi den er så ekstremt bra, men fordi den er KISS memorabilia.
- Ene scenen fra traileren under er ikke i filmen (kanskje i en slags unrated som kommer senere?)
Totalt: 
Mine anmeldelser meningsløse kommentarer av om filmer blir neppe aldri skremmende lange, innsiktsfulle eller intelligente, men kan kanskje gi en viss indikasjon på om det er verdt båndbredden og harddiskplassen prisen på en billett eller filmen på DVD/BD.
Nøyaktig 2 måneder
Så sitter man her da. Nøyaktig 2 måneder siden man gikk fra å være en del av et "oss" til å bli en "jeg". Det var en pussig måte å starte juleferien på, men til syvende og sist kan man ikke bare late som om ting er i orden dersom de ikke er det. Det vil alltid være et jubileum, bursdag, nyttår, jul, dødsfall, familiefest og lignende som man veldig enkelt kan bruke som en god grunn unnskyldning for å ikke gjøre hva man egentlig vet man må.
Det særeste med dette er vel egentlig kanskje at dette er det lengste jeg har vært alene på 10 år. De siste 10 årene har jeg altså enten vært i et fast forhold eller vært på vei inn i et forhold med mindre enn 2 måneders opphold.
Når man så tar høyde for at jeg strengt tatt ikke er skremmende gammel blir dette litt rart å tenke på.
Oh well.