Blackout
I dag var jeg på graven til pappa for første gang på hva jeg trodde var noe over 10 år, altså siden begravelsen.
Det viste seg dog at jeg har vært der en gang mellom da og nå. Første julaften etter at han døde var vist jeg, mamma og min daværende kjæreste Sandra på graven. Etter sigende var ikke den turen noen umiddelbar suksess for meg, og det må ha stemt fint. Jeg trodde ikke på mamma først når hun fortalte om det for jeg kan ikke på noen som helst huske at jeg har vært der siden begravelsen.
Begravelsen husker jeg alt av, men den julaftenen er fullstendig borte fra minnet. Både mamma og Sandra husker dagen, men for meg er det bare fullstendig blankt.
Jeg har aldri opplevd noe sånt før og trodde jeg hadde ganske god kontroll på hva som har og ikke har skjedd, men åpenbart ikke.
Hele hendelsen rundt dødsfallet og alt det der var jo naturlig nok ganske traumatisk, men de tingene husker jeg. Selv småtingene jeg har snakket med mamma om og som hun lurer på om jeg husker er der. Men ikke dette.
Kanskje ikke så rart jeg har styrt unna så lenge. Mitt forrige besøk var åpenbart ikke noe hjernen min ville huske engang.
Dagens besøk var vesentlig mindre dramatisk og var egentlig bare en fin ting. Rart og trist selvfølgelig, men ikke noe kjempedramatisk som jeg i og for seg hadde trodd det kunne blitt.
Merkelig nok ligger en barndomsvenn av meg 15-20 meter lenger opp fra pappa. Det setter ting litt på spissen, for selv om jeg selvsagt ikke satte pris på å miste pappa når jeg var 16 år var det vertfall etter at han hadde fått levd et fullt og rikt liv og gravsteinen illustrerer dette godt med datoene august 1920 til januar 1999.
Andreis stein sier 1982-2003.
