Liten timeout
Soundtrack: The Killers - Mr Brightside
I dag tar jeg en tur ut på hytta med Nils, Sverre og Erlend. Vi skal spise reker med mamma og et par naboer og bare slappe av litt i det fine været.
Det er litt merkelig å pakke ned alt man eier. Alle tingene mine, alt jeg har samlet meg. Alt jeg har skaffet meg for å leve, ting jeg trenger, ting jeg ikke trenger. Mon tro hvor mye av det man egentlig har behov for. Jeg vil gjette ganske lite av det. Men slik er det nå engang. Det er bare litt pussig å se alt man eier og har stappet ned i esker, hele ens materielle liv redusert til under 40 pappesker.
Nå skal jeg ta mesteparten av det med meg til en ny leilighet og mer eller mindre starte et nytt liv et annet sted med litt mer liv og røre. Jeg vet ikke helt hva jeg forventer av grünerløkka, jeg tror bare det blir veldig mye mer sosialt å bo der nede. Jeg er litt nervøs, veldig spent og gleder meg som en unge på julaften.
Uansett tilfelle, på mandag tar jeg over leiligheten og på tirsdag flytter jeg inn.
Så langt har 2009 vært et usedvanlig merkelig år for min del, kjenner du meg skjønner du kanskje hva jeg snakker om. Hvis ikke kan det kanskje oppsummeres med hva Dostojevskij sa i boken Idioten:
"Nei, det som teller, er livet, ene og alene livet, det som betyr noe er den stadige, uavbrutte oppdagelsesferden og ikke selve oppdagelsen!"
Eller enda enklere, livet er for kort til å ikke leve. Livet er hva som skjer akkurat nå. Ikke hva jeg skal om 10 år, ikke hva jeg lurer på om jeg burde utdannet meg til, ikke engang hva som skjer i neste uke. Men det som skjer akkurat nå. Hvem vet om man overhodet lever om 10 år? Ikke at jeg ikke tror jeg lever om 10 år, men man vet jo aldri. Den lille ulykken i sommer fikk meg til å skjønne hvor latterlig fort alt kan endre seg. En kollisjon i bil tar knapt et sekund og på det sekundet kan alt endre seg eller til og med ta slutt. Lenge før man har rukket å nå sine mål. Og da er det eneste som teller hva man har gjort underveis.
Mulig gasser fra alle flytteeskene har gjort meg litt ekstra våsete, men dette er vertfall hva jeg sakte men sikkert har begynt å innse i løpet av 2009. Veldig mye annet som også har bidratt til å gjøre dette til et bemerkelsesverdig år, men dette får holde for denne gang. Jeg har en bag å pakke.
