Soundtrack: Florence + The Machine – Dog Days Are Over
Jeg er kanskje ikke den mest aktive bloggeren i verden og det må jeg bare beklage.
Dette med oppussing begynner vel kanskje å bli litt old news nå, men det går hvertfall stadig fremover. Nå har jeg fått opp de første bildene på veggen og fått opp lys i stuen:
Og for humorens skyld, her er et bilde av ca samme stedet 12. september 2009:
Anyways, har også fått opp lys nede der hvor jeg skal ha spisebordet mitt, det skal da stå under pendelene som henger her:
For å avrunde oppussingsbiten kan jeg ta med et bilde fra kjøkkenet hvor jeg har fått opp folierte glassplater mellom benkeplaten og overskapene mine (blått er flott vet du!):
Det var nok oppussing for denne gang.
Rett etter nyttår skrev jeg en liten oppsummeringspost av 2009 så jeg skal forsøke å gi beng i å gjøre det én gang til, men nå er det noe over 1 år siden jeg startet denne bloggen. Det er så rart å tenke på hvor mye som faktisk har forandret seg siden den gangen.
Faktisk har mer eller mindre alt i livet mitt forandret seg siden det. Jeg har forandret meg og alt rundt meg har forandret meg. Jeg føler selv at jeg er en vesentlig bedre person nå, mye rikere på erfaringer og opplevelser, enn jeg var for 1 år siden. Det har vært oppturer og det har vært nedturer, akkurat som for alle andre.
I posten om 2009 hadde jeg en følelse av at 2010 ble et anderledes år enn 2009. Vanvittig nok har det gått 2 måneder av 2010 allerede. Det har skjedd mye rart jeg ikke ønsker å blogge om (dette er forøvrig nedsiden med å ikke være anonym) men egentlig ingenting spesielt ille eller sårende, bare ting som ikke ble helt slik jeg hadde hatt lyst til. Jeg har rukket å bli litt mer kynisk (dessverre?), men hvem vet – kanskje jeg treffer noen som kan oppheve kynismen min. Lov å håpe? 
Jeg kjenner meg vertfall håpefull for fremtiden, alt annet hadde egentlig vært galskap når man tenker på det. Verden er full av mennesker man ikke har møtt, venner man ikke har truffet, bøker man ikke har lest, filmer man ikke har sett, sommernetter man ikke har delt med noen man er glad i og verdensproblemer man ikke har løst.
Kanskje jeg bare er på grensen til euforisk siden solen atter en gang har begynt å stikke seg frem, kanskje jeg gleder meg til å spise middag ute i dag, kanskje jeg er naivt optimistisk til verden (atter en gang). Men hvorfor ikke?
Våren er på vei, varmen kommer tilbake, solen gjør sin ting (og jeg er virkelig et bedre menneske når jeg har tilgang på sol) og snøen forsvinner snart. Våren er en evig klassisk (og for så vidt klisjéfull) inspirasjon til touchy feelgood og shiny happy people, men det er ikke tilfeldig.
Der hvor høsten bringer melankolske farger, lukter og følelser leverer våren varene i motsatt ende av skalaen.
Bring it on, jeg er klar.
(og jeg er litt imponert over denne postens mengde pjatt – ikke mindre enn 521 ord med pjatt)
No Comments on "Snart vår?"