I serien “jeg gjør ting jeg ikke kan”….
..har vi i dag "pynter boligen for boligfotografering". Det så riktignok ikke helt slik ut når fotografen var her i dag, da var basically alle "ting" borte. Høytalere fjernet, ledninger skjult. De fleste blomstene stod heller ikke der de står nå, men det er liksom ikke poenget.
Det er utrolig fascinerende å se en skikkelig boligfotograf i action, om du skal selge og trenger bilder - ikke ta dem selv. La en som har gjort dette noen tusen ganger gjøre det for deg.
Uansett, denne posten eksisterer egentlig bare for at jeg skal dokumentere at jeg har kjøpt opptil masse blomster.
På sofabordet har jeg nå 20 roser, 10 rosa og 10 orange greier. Roser er kanskje litt cheezy, men whatever. De får jobben gjort og de har farger. Huzzah.
På spisebordet, et par liljer. Gule av en eller annen grunn.
Dårlig bilde (jeg er ingen fotograf), men dette er ute. Det er en orange... greie i en liten potte. Jeg har to stk av dem nå, en per hjørne i plattingen min. Dette var for å få litt "liv" i hagen som ellers bare er typ.. grønn.
Videre har vi en liten sak i en potte (les: noe jeg må forsøke å holde i live) som er rødakig.
Selvfølgelig må jeg, som alle andre som får slike bilder tatt, ha en orkide på badet. Fant egentlig ikke noe annet lurt sted å ha den uansett.
Så, hvorfor i alle dager har jeg handlet masse blomster og hatt boligfotograf hjemme ?
Av samme grunn som at jeg skal ha en takstmann hjem på onsdag.
Jeg må bort.
Jeg må nærmere byen, nærmere vennene mine, nærmere liv, folk, cafeer, barer, utesteder, puber, butikker, shopping, bakerier, fiskebutikker (for ferske reker!), sushisjapper (om jeg noen sinne skal bli komfortabel med sushi hjelper det å ha tilgang på det), junkfoodsjapper til dagen derpå og takeout mat som man kan gå til fots for å hente.
Ingenting av det der har jeg noen sinne hatt.
Men fremfor alt, jeg trenger forandring. Det er oppsiden med å flytte på seg. Man får en fresh start, man kan se på livet sitt med nye øyne og man får luftet ut, og kommet seg videre fra, gamle minner og opplevelser. De går fra å være noe man konstant husker til en erfaring man ikke ville vært foruten. Ikke at jeg ikke trives her hvor jeg bor i dag, for det gjør jeg faktisk, men jeg tror jeg må få utfordret meg selv litt. Gjøre de tingene jeg ikke har gjort, bo i andre miljøer, få nye impulser og møte nye mennesker.
Definitivt noe jeg vil ha godt av.
Håper bare jeg finner et fint sted å bo innen jeg må flytte herifra, har lyst til å selge før jeg kjøper noe denne gangen, mellomfinnansiering er ikke så morsomt å benytte seg av. Worst case får jeg selge her og flytte inn i hybelleiligheten i huset til mamma, men det er ganske høyt opp på listen over ting jeg vil unngå. Skal vel overleve i et par måneder om så blir tilfelle.
Utover det har det for det meste blitt mye jobb denne uken så ikke skremmende mye spennende å skrive utover dette med at jeg skal flytte på meg.
Så, hva gjør folk flest på fritiden sin?
Min mørke, lille hemmelighet: Jeg har spillt World Of Warcraft mer eller mindre siden det kom til Norge. Det er litt over 4 år siden jeg begynte å spille WoW. Dette massive spillet har vel noe over 11 millioner spillere over hele verden. Jeg har vært en av dem siden dag en. Jeg har vært gjennom oppturer og nedturer i spillet. Jeg har organisert og ledet forskjellige guilds, jeg har organisert og ledet raids. Jeg har laget og driftet websider og jeg har hatt det moro underveis.
Jeg har siden dag en spillt med venner jeg kjenner utenfor spillet. Jeg har også fått flere, gode venner gjennom spillet (altså av den "ekte" typen som man møter, tar en øl med og snakker shit med) og jeg har lært utrolig mye om alt fra gruppeledelse, teamarbeid, sosial dynamikk og folks natur til psykologi. Det er skrevet utrolig mange gode artikler om emnet og det er forsket på alt mellom himmel og jord innen emnet.
Men så plutselig begynner interessen å dabbe. Det slår meg hvor meningsløst det er. Jeg har ikke hatt TV på mange år og det er vel delvis fordi jeg har brukt av den normale "glane på tv" tiden min til å spille WoW. Det er i teorien vertfall. Spillet har nemlig en teller som viser hvor mange dager man har spillt på en gitt karakter. Nå har jeg sjekket ut antallet dager på de mest brukte karakterene mine og dette er hva jeg endte opp med tilsammen; 185 dager played.
Det er 4625 timer.
Jeg har som sagt spillt nesten siden spillet kom til Norge, bommet med et par dager. 16. februar 2005 ble kontoen min aktivert. Inkludert dagens dato er det 1482 dager siden jeg aktiverte kontoen.
Det betyr at jeg, i snitt, har spillt 3 timer hver eneste dag i 4 år og 21 dager.
Det er faktisk ikke så langt unna hva folk flest bruker på å se på TV per dag (Kilde: NRK) men det er en vesentlig forskjell.
Hovedsaken i WoW er tidligere nevnte raids. Problemet med disse er at man avtaler at man skal være med og da er det plutselig 24 andre, ekte mennesker som er avhengige av at man faktisk gjør hva man har sagt og møter opp. Et raid er normalt 4-5 timer langt og man har 2-4 raids i uka i et normalt guild.
Er dette verre enn at noen trener/står på ski/spiller fotball/whatever like mye eller mer per uke? Nei, jeg tror vel kanskje ikke at det egentlig er det om man ser bort i fra de rent helsemessige aspektene. De som gjør slikt blir i god form mens jeg har fått et behov for å trene meg opp til normal form helt fra bunnen av. Et raid i wow handler om å lære seg å jobbe som et team, hjelpe de som evt. gjør feil og finne samt gjennomføre strategier for å oppnå et mål. Det er ikke så rent ulikt mye idrett.
Uansett tilfelle, jeg har i det siste blitt mer og mer uinteressert. Jeg har hatt det mer moro med å vaske leiligheten enn å spille, og det er ikke så morsomt å vaske.
Så i kveld tok jeg en prat med min veldig hyggelige guildmaster (leder for guildet) og ba om en nedgradering til sosialt medlem. Jeg hadde en rank i guildet som tilsa at jeg alltid møtte opp, alltid gjorde en god jobb og var pålitelig.
Dette er et stort steg i retningen mot et wow-fritt liv. Ønsker jeg det? Jeg vet ikke, men jeg må vertfall forsøke og se hvordan det fungerer. Jeg har ikke prøvd det på 4 år og 21 dager, så ikke godt å si hva jeg faktisk liker.
Dette bringer meg dog tilbake til spørsmålet jeg har stillt, hva gjør man egentlig på fritiden sin?
I guess we're about to find out.
(om dette ikke er en klassisk, ustrukturert utdumping av tanker rundt et emne på en blog aner jeg virkelig ikke hva som skal fylle de kriteriene)
((Og for the record; guildet jeg er i funker utrolig fint. Bra gjeng med voksne, oppegående folk. Bra ledelse og bra gjennomføringsevne. Dette er ikke en guild-rant, men rett og slett om at jeg per i dag ikke har den samme interessen lenger))
Fordelen med å ikke være anonym
Dagbladet har i dag en sak om en anonym mann fra Fredrikstad som hadde blogget om sin sjef. Etter litt om og men endte dette opp med at han fikk sparken da det var lett å skjønne hvem det dreide seg om for venner, bekjente og kunder selv om postene i utgangspunktet var anonymiserte.
Jeg har vært online i ca 13 år nå. Jeg kjøpte min første PC når jeg var 14. Fikk låne penger av pappa og gikk med avisen for å betale ned. Jeg har vel vært gjennom alle stadiene man kan gå gjennom. Been there, done that. Fått min porsjon sjelelige sår av bilder og filmer man aldri skulle sett og kranglet med anonyme folk på internett. Denne lille stripen illustrerer en vanlig effekt av dette fenomenet.
De siste årene har jeg mer og mer gått inn for å spille med åpne kort, seile under riktig flagg, ikke finne på noe fancy kallenavn på et forum. Dette har jo selvfølgelig sin porsjon ulemper, men jeg vil påstå at det er veldig mye enklere å unngå fellene som innbilt anonymitet legger opp til. Når man skriver et innlegg på et forum, eller en blogg som dette, under fullt navn tenker man seg om. Jeg kan ikke si det bedre enn VamPus sa det i saken;
- Ikke skriv ting som du ikke ville sagt til vedkommende selv, ansikt til ansikt. Skriv som om din verste fiende leser det - alt kan bli brukt mot deg.
Jeg vil anbefalle folk flest denne mentaliteten uansett. Anonymiteten er ikke alltid så kraftig som man kanskje tror. Og hvor mye hyggelig har du egentlig å si til noen om du ikke kan stå inne for det i ettertid?
Husker ikke helt hvor jeg leste dette, var sikkert vesentlig mindre akademisk enn jeg skulle ønske, men jeg føler det passer inn litt på siden av denne diskusjonen;
Folk flest hører ikke etter når andre snakker, de venter bare på sin tur til å snakke.
Så, var dette innlegget noe bedre enn den ekstreme mengden vilkårlig støy på internett? Neppe. Men jeg fikk noe å gjøre en rolig lørdags morgen. Det er av og til nok.
Internett – Friend or Foe ?
Beklager blandingen av norsk og engelsk i tittel, men det får så være.
Jan Omdahl har i dag en glimmrende kommentar om hva som holder på å skje. "De store slemme" har de siste årene forsøkt å skremme oss fra fildeling. Dette har de gjort gjennom søksmål, anmeldelser og ikke minst en hel bråte ekstremt irriterende filmsnutter før filmer på kjøpt medium eller kino (ironien er jo selvfølgelig at man her plager de som nettopp har gjort hva man ønsker; nemlig å betale for produktet de ønsker å beskytte).
Uansett.
Nå begynner vi å se effekten av lobbyvirksomheten til disse organisasjonene og interessentene. De blir snart sidestillt med rettsvesenet når det gjelder å finne ut av hvem som er bak en, opp til nå, relativt anonym IP adresse. Dette er problematisk på så mange, mange måter. Les for all del kommentaren til Jan. Sett deg inn i saken. Følg med på hva som skjer.
De fleste av oss ser på internett i dag som et medie nesten uten grenser, på godt og vondt. Vi har informasjonsflyt gjennom ellers tett kontrollerte diktaturer. Vi vet hva som skjer. Vi tror vertfall vi vet det. Uansett tilfelle er dette for det aller meste en god ting. Du mener nok det, jeg mener det og jeg vil tro naboen din også har en relativt god følelse for internett. Internett har åpnet for distribusjonsmodeller som helt fjerner det fysiske (og logistisk plagsomme) mediet ved salg av film, musikk og til en viss grad bøker (men siden jeg elsker å lese og er født opp på papirbøker er jeg ikke så stor på den bølgen enda). De som ikke vil betale har innsett dette for lenge siden. Det har også plate og filmbransjen, men de ønsker ikke å omfavne mulighetene.
Mens vi nok for det meste ser på internett som en 'friend' ser de på internett, og alle på det, som sine 'foes' (jeg måtte spille tilbake på tittelen min før eller siden - sorry).
Hvor skal dette ende? Hva vil skje? Vil det være alvorlig? Vil de klare å "stjele" internettet vårt ?
Jeg tror ikke det. Ikke nå. Det er for sent. Kanskje for 10 år siden. Men vi må like fullt være våkne. Passe på.
Og bransjene ("de store slemme") må innse at folkene de jakter på via piratjegerfirmaene veldig, veldig ofte er de samme som akkurat har vært i butikken for å handle seg en CD, en BluRay eller en bok. Det er ikke to separate verdner lenger.