2009 – alt i alt
Pga hva jeg tror er en dårlig pølse på 7-11 på vei hjem fra nyttårsfeiring (eventuelt litt omgangssyke) har jeg tilbrakt en del tid i sengen det siste døgnet. Når jeg har ligget her og tenkt og fundert på tingenes tilstand fikk jeg litt lyst til å forsøke å oppsummere året 2009.
2009, for meg, er et fullstendig absurd år hvor det har skjedd mer enn på de ti foregående årene.
Året begynte med at jeg var (veldig) ny-singel. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle forbli singel en stund også av mange årsaker, hovedsaklig dog for å rekke å bli kjent med meg selv og finne ut av hvem jeg egentlig er.
Av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at jeg skulle begynne å blogge. Det har gått snart 1 år siden jeg startet og så langt har det hjulpet meg med å holde styr på ting og tang og som en slags egenterapi.
Jeg sluttet så å spille dataspill i organiserte former. Jeg begynte å minne om det sosiale vesenet jeg egentlig er igjen og jeg traff masse fantastiske mennesker. Noen av dem hjalp meg med ting jeg virkelig trengte hjelp til, noen fikk meg til å innse hva som faktisk er viktig og noen fikk meg til å skjønne hva det virkelig betyr å være forelsket og, baksiden av den medaljen, hva det betyr å ha et knust hjerte.
Midt i 2009 fant jeg plutselig ut at nok var nok og at jeg var lei av å bo på Røa. Jeg solgte leiligheten min der oppe og kjøpte meg en eldre leilighet fra 1939 helt på toppen av Grünerløkka. Jeg hadde en fantastisk sommer med bolig midt i byen, vanvittig mye morsomt som skjedde og enda flere bra folk jeg møtte pga. det.
Samme dag som jeg solgte leiligheten min var jeg i en bilulykke. Som jeg har skrevet om her før var ikke selve ulykken så alt for stor, men stor nok og med små marginer til at jeg begynte å tenke meg om to ganger for hva som faktisk betyr noe i livet. Plutselig kan det være over og jeg vil mye heller angre på ting jeg har gjort enn ting jeg ikke turte å gjøre. Plutselig er det jo for sent.
Utrolig nok ble jeg også Mac bruker i løpet av 2009. PCene er byttet ut til fordel for et par Macer og jeg trives med det. Jeg gikk fra å ha prosjektor til å ha en normal TV og jeg har byttet ut store høytalere med bitte små, nesten usynlige høytalere.
Jeg ble også kollektivbruker i løpet av 2009. Min gamle (og dessverre noe upålitelige men akk så fine) bil ble solgt i september og jeg fikk da en småsliten bil fra 1991 i innbytte som nå står godt parkert inne i en snøfånn et kvartal hjemefra. Bil brukes nesten ikke lenger og det i seg selv er helt utrolig for meg å være.
Omtrent samtidig begynte jeg å pusse opp leiligheten min. Salget av bilen frigjorde en god del kapital som jeg heller ville spytte inn i hjemmet mitt. Hopp til dags dato og oppussingen foregår enda, jeg har fortsatt ingen møbler pakket ut (men alle de nye har vertfall kommet og står i eskene sine), kjøkkenet står halvferdig og delvis i stuen og jeg har innsett at ting generelt sett kan ta litt mer tid enn man trodde.
2009 har vært et år med så mye rart. Jeg har blitt veldig mye bedre kjent med meg selv. Jeg vet mye mer om meg selv nå enn jeg gjorde i 2008. Ting henger mer på greip og jeg vet mye bedre hva jeg faktisk vil med livet og jeg har kanskje skjønt en ting eller to om hva som betyr noe for meg i livet. Jeg har begynt å skjønne hva jeg leter etter (evt. hvem).
Jeg fikk også veldig mye mer tid tilgjengelig til å gjøre noe jeg elsker å gjøre når det ble slutt på organisert dataspilling; lese bøker. Jeg har fått lest så mye i år at jeg har problemer med å oppsummere det. Hadde tenkt å skrive en slags oppsummering for min egen del, men tror jeg må gi beng.
Noen minneverdige bokopplevelser vil jeg dog dele:
- Shantaram
- Alt av Gert Nygårshaug
- Alt av Haruki Murakami
- Alt av Bukowski
- Jens Lapidus' Cash og "Aldri fucke opp"
- Wonderboy
- The World Without us - et tankeeksperiment om hva som skjer dersom menneskene forsvinner i morgen
Jeg skal etter beste evne forsøke å ikke prioritere ned det å lese bøker igjen. For det gir meg så mye.
Med 2009 som et læringens år velger jeg å tro at 2010 blir året jeg kan bruke denne nye kunnskapen. 2009 var ikke noe dårlig år for meg og jeg er utrolig glad for at alt egentlig skjedde slik det gjorde.
Jeg tror og håper at 2010 blir en annen type år. Et år hvor bitene faller litt mer på plass. Kanskje jeg til og med kan begynne å trene som jeg har fablet om så lenge, gudene vet jeg har godt av det. Jeg vet uansett ikke om jeg orker å holde på slik jeg har gjort i 2009 i et år til med så sinnsvakt mye fyll og fanteri at jeg følte meg 14 igjen. Men jeg trengte det nå, og har hatt utrolig godt av det.
Håper du som leser det får et flott, nytt år. Jeg har vertfall store planer om å leve mer som om hver dag er den potensielt siste og sørge for at jeg ikke utsetter ting jeg vet jeg må gjøre til senere. Man vet som sagt før aldri når det er for sent.
Alt i alt er vel dog 2009 et av de beste årene jeg noen sinne har opplevd.
Liten timeout
Soundtrack: The Killers - Mr Brightside
I dag tar jeg en tur ut på hytta med Nils, Sverre og Erlend. Vi skal spise reker med mamma og et par naboer og bare slappe av litt i det fine været.
Det er litt merkelig å pakke ned alt man eier. Alle tingene mine, alt jeg har samlet meg. Alt jeg har skaffet meg for å leve, ting jeg trenger, ting jeg ikke trenger. Mon tro hvor mye av det man egentlig har behov for. Jeg vil gjette ganske lite av det. Men slik er det nå engang. Det er bare litt pussig å se alt man eier og har stappet ned i esker, hele ens materielle liv redusert til under 40 pappesker.
Nå skal jeg ta mesteparten av det med meg til en ny leilighet og mer eller mindre starte et nytt liv et annet sted med litt mer liv og røre. Jeg vet ikke helt hva jeg forventer av grünerløkka, jeg tror bare det blir veldig mye mer sosialt å bo der nede. Jeg er litt nervøs, veldig spent og gleder meg som en unge på julaften.
Uansett tilfelle, på mandag tar jeg over leiligheten og på tirsdag flytter jeg inn.
Så langt har 2009 vært et usedvanlig merkelig år for min del, kjenner du meg skjønner du kanskje hva jeg snakker om. Hvis ikke kan det kanskje oppsummeres med hva Dostojevskij sa i boken Idioten:
"Nei, det som teller, er livet, ene og alene livet, det som betyr noe er den stadige, uavbrutte oppdagelsesferden og ikke selve oppdagelsen!"
Eller enda enklere, livet er for kort til å ikke leve. Livet er hva som skjer akkurat nå. Ikke hva jeg skal om 10 år, ikke hva jeg lurer på om jeg burde utdannet meg til, ikke engang hva som skjer i neste uke. Men det som skjer akkurat nå. Hvem vet om man overhodet lever om 10 år? Ikke at jeg ikke tror jeg lever om 10 år, men man vet jo aldri. Den lille ulykken i sommer fikk meg til å skjønne hvor latterlig fort alt kan endre seg. En kollisjon i bil tar knapt et sekund og på det sekundet kan alt endre seg eller til og med ta slutt. Lenge før man har rukket å nå sine mål. Og da er det eneste som teller hva man har gjort underveis.
Mulig gasser fra alle flytteeskene har gjort meg litt ekstra våsete, men dette er vertfall hva jeg sakte men sikkert har begynt å innse i løpet av 2009. Veldig mye annet som også har bidratt til å gjøre dette til et bemerkelsesverdig år, men dette får holde for denne gang. Jeg har en bag å pakke.
It’s on!
Leiligheten ligger nå ute for salg. Papirer er signert, prosessen er i gang. Om noe over en uke skal de første visningene være.
Jeg er, mildt sagt, ganske spent. Jeg har så langt klart å overbevise meg selv om at jeg skal vente med å kjøpe noe nytt til denne er solgt. Det virker på så veldig mange måter som en veldig fornuftig ting å gjøre.
Men hvor skal man så bo? Og hva skal det koste?
Dette er for så vidt ting som er mye enklere for meg å svare på etter at jeg har fått solgt for da vet jeg hvor mye jeg faktisk har. Men uansett tilfelle skal jeg nærmere byen som igjen med en viss sannsynlighet betyr gateparkering.
Det igjen betyr at jeg må selge BMWen også.
Oppsiden med det er at jeg får litt mer fri egenkaptial jeg kan bruke på leilighet.
Ulempen er selvsagt at jeg sannsynligvis ender opp med en golf til 40-50.000 som kanskje er noe uvant, men det får bare være. Skal jeg bo sentralt trenger jeg en liten, nett bil som kan stå gateparkert uten at jeg risikerer hjerteproblemer. Hjelper også om den ikke er 5 meter lang.
Uansett, dette føyer seg bare inn i rekken over ting jeg finner ut at jeg må endre på.
For et fullstendig batshit insane halvår første del av 2009 har vært. Om et par måneder er praktisk talt ingenting, med et hederlig unntak av jobb og gode venner, slik det var anno 2008.
Og godt er det.
I serien “jeg gjør ting jeg ikke kan”….
..har vi i dag "pynter boligen for boligfotografering". Det så riktignok ikke helt slik ut når fotografen var her i dag, da var basically alle "ting" borte. Høytalere fjernet, ledninger skjult. De fleste blomstene stod heller ikke der de står nå, men det er liksom ikke poenget.
Det er utrolig fascinerende å se en skikkelig boligfotograf i action, om du skal selge og trenger bilder - ikke ta dem selv. La en som har gjort dette noen tusen ganger gjøre det for deg.
Uansett, denne posten eksisterer egentlig bare for at jeg skal dokumentere at jeg har kjøpt opptil masse blomster.
På sofabordet har jeg nå 20 roser, 10 rosa og 10 orange greier. Roser er kanskje litt cheezy, men whatever. De får jobben gjort og de har farger. Huzzah.
På spisebordet, et par liljer. Gule av en eller annen grunn.
Dårlig bilde (jeg er ingen fotograf), men dette er ute. Det er en orange... greie i en liten potte. Jeg har to stk av dem nå, en per hjørne i plattingen min. Dette var for å få litt "liv" i hagen som ellers bare er typ.. grønn.
Videre har vi en liten sak i en potte (les: noe jeg må forsøke å holde i live) som er rødakig.
Selvfølgelig må jeg, som alle andre som får slike bilder tatt, ha en orkide på badet. Fant egentlig ikke noe annet lurt sted å ha den uansett.
Så, hvorfor i alle dager har jeg handlet masse blomster og hatt boligfotograf hjemme ?
Av samme grunn som at jeg skal ha en takstmann hjem på onsdag.
Jeg må bort.
Jeg må nærmere byen, nærmere vennene mine, nærmere liv, folk, cafeer, barer, utesteder, puber, butikker, shopping, bakerier, fiskebutikker (for ferske reker!), sushisjapper (om jeg noen sinne skal bli komfortabel med sushi hjelper det å ha tilgang på det), junkfoodsjapper til dagen derpå og takeout mat som man kan gå til fots for å hente.
Ingenting av det der har jeg noen sinne hatt.
Men fremfor alt, jeg trenger forandring. Det er oppsiden med å flytte på seg. Man får en fresh start, man kan se på livet sitt med nye øyne og man får luftet ut, og kommet seg videre fra, gamle minner og opplevelser. De går fra å være noe man konstant husker til en erfaring man ikke ville vært foruten. Ikke at jeg ikke trives her hvor jeg bor i dag, for det gjør jeg faktisk, men jeg tror jeg må få utfordret meg selv litt. Gjøre de tingene jeg ikke har gjort, bo i andre miljøer, få nye impulser og møte nye mennesker.
Definitivt noe jeg vil ha godt av.
Håper bare jeg finner et fint sted å bo innen jeg må flytte herifra, har lyst til å selge før jeg kjøper noe denne gangen, mellomfinnansiering er ikke så morsomt å benytte seg av. Worst case får jeg selge her og flytte inn i hybelleiligheten i huset til mamma, men det er ganske høyt opp på listen over ting jeg vil unngå. Skal vel overleve i et par måneder om så blir tilfelle.
Utover det har det for det meste blitt mye jobb denne uken så ikke skremmende mye spennende å skrive utover dette med at jeg skal flytte på meg.
Jeg tror jeg har funnet ut av det. Fritiden altså.
Soundtrack: CC Cowboys - Kom igjen
Etter en periode med noe forvirring i forhold til hva jeg kan finne på har bitene sakte, men sikkert, begynt å falle på plass.
Jeg kan rydde og vaske hjemme så det er koselig her.
Jeg kan lese bøker.
Jeg kan besøke venner.
Jeg kan få nye venner.
Jeg kan kjøpe nye møbler, nye lamper og bytte ut alt gammelt med nytt.
Jeg kan få en frisk start.
Jeg kan være så fyllesyk på en søndag at jeg er fullstendig overbevist om at det må være apokalypse.
Jeg kan få skryt av mamma fordi jeg er fyllesyk og hun er glad for å se at jeg endelig er ute å gjøre dumme ting på lørdags natt.
Jeg kan gå tom for batterier på mobilen på fest og lure på om det var like greit for da slapp jeg å bekymre meg for at jeg burde hatt alkolås på mobilen.
Jeg kan finne ut at jeg uansett helst skulle hatt batteri på mobilen.
Jeg kan ta taxi hjem midt på natta.
Jeg kan savne å bo mer sentralt og innse at jeg aldri har savnet det før.
Jeg kan finne ut av hva jeg vil.
Jeg kan bli kjent med meg selv.
Jeg kan endre på alt jeg har vært misfornøyd med men aldri tatt meg tid til å finne ut at jeg ikke likte.
Jeg kan begynne å si ja når jeg pleide å si nei.
Jeg kan se på hva jeg vil, når jeg vil.
Jeg kan legge meg sent.
Jeg kan legge meg tidlig.
Jeg kan prøve å gå på fotballkamp.
Jeg kan prøve en Dry Martini for første gang.
Jeg kan konfrontere alt jeg er redd for.
Jeg kan ha bursdag og være singel på bursdagen min for første gang på 10 år.
Jeg kan begynne å leve og ikke bare stå på sidelinjen mens jeg ignorerer verden utenfor.
Det er gøy.
Så, hva gjør folk flest på fritiden sin?
Min mørke, lille hemmelighet: Jeg har spillt World Of Warcraft mer eller mindre siden det kom til Norge. Det er litt over 4 år siden jeg begynte å spille WoW. Dette massive spillet har vel noe over 11 millioner spillere over hele verden. Jeg har vært en av dem siden dag en. Jeg har vært gjennom oppturer og nedturer i spillet. Jeg har organisert og ledet forskjellige guilds, jeg har organisert og ledet raids. Jeg har laget og driftet websider og jeg har hatt det moro underveis.
Jeg har siden dag en spillt med venner jeg kjenner utenfor spillet. Jeg har også fått flere, gode venner gjennom spillet (altså av den "ekte" typen som man møter, tar en øl med og snakker shit med) og jeg har lært utrolig mye om alt fra gruppeledelse, teamarbeid, sosial dynamikk og folks natur til psykologi. Det er skrevet utrolig mange gode artikler om emnet og det er forsket på alt mellom himmel og jord innen emnet.
Men så plutselig begynner interessen å dabbe. Det slår meg hvor meningsløst det er. Jeg har ikke hatt TV på mange år og det er vel delvis fordi jeg har brukt av den normale "glane på tv" tiden min til å spille WoW. Det er i teorien vertfall. Spillet har nemlig en teller som viser hvor mange dager man har spillt på en gitt karakter. Nå har jeg sjekket ut antallet dager på de mest brukte karakterene mine og dette er hva jeg endte opp med tilsammen; 185 dager played.
Det er 4625 timer.
Jeg har som sagt spillt nesten siden spillet kom til Norge, bommet med et par dager. 16. februar 2005 ble kontoen min aktivert. Inkludert dagens dato er det 1482 dager siden jeg aktiverte kontoen.
Det betyr at jeg, i snitt, har spillt 3 timer hver eneste dag i 4 år og 21 dager.
Det er faktisk ikke så langt unna hva folk flest bruker på å se på TV per dag (Kilde: NRK) men det er en vesentlig forskjell.
Hovedsaken i WoW er tidligere nevnte raids. Problemet med disse er at man avtaler at man skal være med og da er det plutselig 24 andre, ekte mennesker som er avhengige av at man faktisk gjør hva man har sagt og møter opp. Et raid er normalt 4-5 timer langt og man har 2-4 raids i uka i et normalt guild.
Er dette verre enn at noen trener/står på ski/spiller fotball/whatever like mye eller mer per uke? Nei, jeg tror vel kanskje ikke at det egentlig er det om man ser bort i fra de rent helsemessige aspektene. De som gjør slikt blir i god form mens jeg har fått et behov for å trene meg opp til normal form helt fra bunnen av. Et raid i wow handler om å lære seg å jobbe som et team, hjelpe de som evt. gjør feil og finne samt gjennomføre strategier for å oppnå et mål. Det er ikke så rent ulikt mye idrett.
Uansett tilfelle, jeg har i det siste blitt mer og mer uinteressert. Jeg har hatt det mer moro med å vaske leiligheten enn å spille, og det er ikke så morsomt å vaske.
Så i kveld tok jeg en prat med min veldig hyggelige guildmaster (leder for guildet) og ba om en nedgradering til sosialt medlem. Jeg hadde en rank i guildet som tilsa at jeg alltid møtte opp, alltid gjorde en god jobb og var pålitelig.
Dette er et stort steg i retningen mot et wow-fritt liv. Ønsker jeg det? Jeg vet ikke, men jeg må vertfall forsøke og se hvordan det fungerer. Jeg har ikke prøvd det på 4 år og 21 dager, så ikke godt å si hva jeg faktisk liker.
Dette bringer meg dog tilbake til spørsmålet jeg har stillt, hva gjør man egentlig på fritiden sin?
I guess we're about to find out.
(om dette ikke er en klassisk, ustrukturert utdumping av tanker rundt et emne på en blog aner jeg virkelig ikke hva som skal fylle de kriteriene)
((Og for the record; guildet jeg er i funker utrolig fint. Bra gjeng med voksne, oppegående folk. Bra ledelse og bra gjennomføringsevne. Dette er ikke en guild-rant, men rett og slett om at jeg per i dag ikke har den samme interessen lenger))
Nøyaktig 2 måneder
Så sitter man her da. Nøyaktig 2 måneder siden man gikk fra å være en del av et "oss" til å bli en "jeg". Det var en pussig måte å starte juleferien på, men til syvende og sist kan man ikke bare late som om ting er i orden dersom de ikke er det. Det vil alltid være et jubileum, bursdag, nyttår, jul, dødsfall, familiefest og lignende som man veldig enkelt kan bruke som en god grunn unnskyldning for å ikke gjøre hva man egentlig vet man må.
Det særeste med dette er vel egentlig kanskje at dette er det lengste jeg har vært alene på 10 år. De siste 10 årene har jeg altså enten vært i et fast forhold eller vært på vei inn i et forhold med mindre enn 2 måneders opphold.
Når man så tar høyde for at jeg strengt tatt ikke er skremmende gammel blir dette litt rart å tenke på.
Oh well.